Tuesday, October 30, 2012

Hvorfor skjønte jeg det ikke før?

Jeg er en sånn som går og filosoferer over ting. Jeg syns innimellom det kan være kjempevanskelig å ha en klar og sterk mening om ting. Som regel har jeg behov for å vurdere argumentene på den ene siden, og så på den andre siden, før jeg gjør meg opp en form for mening. I løpet av den tida har de fleste andre tatt en avgjørelse og gått videre for lengst. Nå skal det sies at når jeg først har bestemt meg, så kan jeg være innmari bestemt. Da står det noen ganger så tindrende klart for meg, at jeg ikke skjønner hvorfor  alle andre (inkludert mitt tidligere undrende jeg) ikke syns det er like innlysende søm jeg gjør. 

Siden jeg er utdannet botaniker, er jeg innmari god til å dissekere (også kalt destruere) planter. Jeg har aldri skjønt poenget med stueplanter, de kommer som regel hit for å dø. Avkutta blomster er også helt bortkasta etter mitt hode; hvorfor ha planter i huset som i essens allerede er døde? Så gikk det et 500 kW lys opp for meg i vår - jeg kan jo dyrke min egen mat! 

Som alltid satte jeg i gang med prosjektet med hud og hår, og mer eller mindre hals over hode. Huset og verandaen bugnet av planter, og hagen gikk gjennom en liten forvandling, fra for det meste plen, til en faktisk hage. Det var en mørk sommer her i huset, ikke bare på grunn av at sola stort sett ikke kom fram, men også fordi vinduene i stua som får mest lys var stappfulle av tomatplanter. 



Midt oppi all denne såinga, pottinga og vanninga, gikk jeg og så meg rundt, og skjønte ikke for mitt bare liv hvorfor ikke alle andre gjorde det samme (og hvorfor jeg ikke hadde gjort det før sjøl). Jeg så jo at det var en del jobb, så til en viss grad skjønte jeg det. I juni og juli hadde jeg skikkelig dilla på rabarbra. Jeg laga saft og syltetøy, og har en fryserskuff full av oppkutta stilker. Vi planta rabarbra i hagen vår i år, og den blir ikke klar til å høstes fra før tidligst neste år. Likevel høsta vi et hav av rabarbra fordi så mange sa (joda, jeg var litt frampå og hinta hardt der jeg kunne) "ta vår, vi bruker det ikke allikevel". Jeg skjønner ikke hvorfor folk ikke bruker rabarbraen sin (om de ikke har urinsyregikt, de to tingene funker visst ikke så godt i lag), den er jo så himla god! Nå skal det sies at jeg ikke hadde spist rabarbra siden jeg var unge, så fram til i år var jeg blant de mange som lar rabarbraen suse. 

Tanken om å dyrke planter som kan spises dukka ikke opp uten videre. Sakte men sikkert har vi som familie fått et ønske om å spise mest mulig mat som lages fra grunnen av. Vi vil ha minst mulig sprøytemidler i maten vår, og den skal være lokalprodusert i størst mulig grad. Dette har vi brukt en del år å komme fram til, og nå som det endelig står klart for meg, syns jeg det er litt vanskelig å ikke kaste meg inn i det med hud og hår. En av de tingene som stopper meg er logikken med at det å spise lokal økologisk mat kan være en vel stor utfordring i Tromsø. Da måtte jeg hatt en flåte med fryseskap som jeg ville brukt dag og natt hele sommeren med å fylle.

Nå har jeg begynt å planlegge neste års høsting, og alle syltetøyglass må spares på. Neste år har jeg nemlig tenkt å plukke nesle, lage løvetannsaft og geitramssaft, og så mye som mulig av det jeg kan finne av spiselig ute i naturen skal høstes og spises. Og jeg regner med at jeg kommer til å gå og lure på hvorfor ikke alle andre gjør det samme, og ikke minst, hvorfor gjorde jeg ikke dette før?

10 comments:

  1. For en iver! Dette kvalifiserer absolutt til en stooor pott husmorpoeng.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Hurra for husmorpoeng! Har stemt, forresten ;)

      Delete
  2. Håj.håj....skjønne at æ må samle syltetøyglass!!! Og til våren skal du på studietur til Senja med meg ;O) Sånn ca i mai!! Klem

    ReplyDelete
  3. Hihi, jeg kjenner meg igjen i tanken: Hvorfor gjør ikke andre sånn også? Men jeg får gjerne den tanken når andre kommer og forteller hvor misunnelige de er på mitt liv.

    Å dyrke sin egen mat er absolutt ikke det dummeste det, klimaet derimot, det kan være dumt det. Og du som bor enda lenger nord enn meg har det helt sikkert ikke enklere.

    I år var det potet som var det store her. Heldigvis baserte jeg ikke vinterforsyninga på egen dyrking, da hadde vi sulta allerede ;)
    Jeg satte fast kloke hoder på mange steder med mine umulige spørsmål om hvordan egendyrka mat skulle best ivaretas når man ikke har strøm, har fortsatt ikke fått svar, men funderer ennå for snart er det ny vekstsesong ;)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Klimaet er en utfordring. Spesielt når man bor i et nordvendt rekkehus som vi gjør. Urter viste seg å være det som funka best her.

      Jeg har nettopp lest en bok av Barbara Kingsolver som het "Animal, vagetable, miracle" om en familie som levde på kun lokalprodusert og egenprodusert mat i et år. Det var en del tips til oppbevaring i den. Tipper du kommer lengst med å tørke og sylte maten siden du ikke har jevn tilgang til strøm. Det kunne du jammen skrevet bok om ;)

      Delete
    2. Har nok vært inne på tanken om å skrive bok ja, om livet på øya her generelt også, for at det er særegent er det liten tvil om.
      Skal se om jeg kan finne den boka der, må bla litt for å finne ut om det er noe nytt å lære. Takk for tipset ;)

      Delete
  4. Det hender det tar litt tid og så er det dette med tid.
    Lurt i alle fall.

    Fra skire alvoret til bare (nesten) tull. Vil du være med?

    http://www.starbear.no/mormor/2012/11/01/en-skrivebilde-stafett/
    Mormor på muren

    ReplyDelete
  5. for et fint lite....skap!
    jeg pleier å lage en slags rabarbraschnaps, den bir overmåte god. 3 ferske fiken, resten rabarbra, putt i syltetøyglass, la stå til jul.

    Skulle ønske jeg hadde noe av din frosne rabarbra for nå har jeg tre fiken og ingen rabarbra....(har satt en ladning da, men så gikk jeg fri)

    ReplyDelete
    Replies
    1. altså, og hell sprit over der igjen. det er jo essensielt. esensielt. eller hvordan det staves.

      Delete