Jeg skulle

Jeg skulle begynne et nytt og bedre liv

men det blir visst i morra.

En søster til salgs

Søstra mi er egentlig veldig snill. Men da vi vokste opp var ho storesøster (ho er jo det fortsatt) og det innebærer visse ansvar. Som for eksempel å lære lillesøstra si om verden.


Da vi var unger, bodde vi i en by i Australia. Vi hadde en ganske stor bakgård (i mine øyne i allefall) der vi hadde masse dyr. Vi hadde en hund, en katt og kaniner i bur. Og vi hadde dverghøns i en stor innhegning og noen italienske høns som faren min fant i ei grøft og tok med seg hjem. De italienske hønsene hadde tendenser til å være utbryterkonger, og det hadde kaninene også. 


Kaninene gjorde som kaniner flest, de laga barn. Etter hvert hadde vi 13-14 kaniner baki der, og når de kom seg ut av buret var det bare å kaste seg etter dem. Uansett hvor rømningssikkert faren min gjorde burene, så klarte de alltid å finne en vei ut. Søstra mi og jeg blei etterhvert erfarne kaninfangere. En periode hadde vi en håv vi brukte. Den viste det seg å være hull i, så da slutta vi å bruke den.

Foto: Bølletante
Kermit sjekker opp en ekte italiensk høne

Like ved buret til dverghønsene hadde vi en stor vedhaug. Den hadde vi forbud mot å leke i fordi det kunne være giftige edderkopper der. En dag, ikke lenge etter at de italienske hønsene nylig hadde hatt seg en rømningsferd, sa søstra mi til meg at ho trudde ho hadde sett at en av dem hadde lagt egg i vedstabelen. Ho forklarte meg belærende at det var min jobb å finne egget. Jeg var veldig i tvil. Vi hadde jo ikke lov til å være der, men jeg blei overtalt til slutt. 


Jeg burde lukta lunta da ho var så spesifikk på hvor egget kunne være, men siden jeg bokstavelig talt er blåøyd, gikk jeg heller nølende bort til vedstabelen. Ikke der, sa storesøstra mi, lenger bort, lenger opp, der ja. Jeg ser ikke noen egg, sa jeg. Du må løfte litt på vedkubbene, sa ho. Jeg løfta på vedkubben, og der innefra kom den mest motbydelige stanken jeg noen gang hadde kjent, mer illeluktende enn jeg har kjent noen gang siden. Egget var pill råttent og hadde antagelig ligget der i oppimot et år. 


Fram til et par år siden trudde jeg at det var et uhell, at storesøstra mi var like overraska som meg (jeg sier jo at jeg er blåøyd). I et svakt øyeblikk innrømte ho at ho hadde funnet egget tidligere, og så lurte ho meg til å finne det når det hadde råtna ei stund til. 


En annen gang fikk ho meg til å spise pepper ved å overtale meg til å tru at det var sukker. 

One sister for sale!

One sister for sale!

One crying and spying young sister for sale!

I’m really not kidding,

So who’ll start the bidding?

Do I hear the dollar?

A nickel?

A penny?

Oh, isn’t there, isn’t there, isn’t there any 

One kid that will buy this old sister for sale, 

This crying and spying young sister for sale? 

Dikt av Sheldon Allan Silverstein 

Fjasekåring på gang

Lise (Lises myke pakker) med hjelp av Ingrid (Tingene våre) skal kåre årets fjaseblogg for 2011 og Mekkeme er nominert - hurra, hurra, hurra!

Om du vil ha et ord med i laget er det bare å slenge inn en kommentar hos Lise. Der finner du også en liste over mange fjaseblogger du kan kose deg med. Jeg har funnet flere nye flotte blogger på lista og er storfornøyd :)

Høyspenning livsfare - pass deg for sola!

I en liten stue

Bor det lille lynet

Han har ingen lue

Og litt problemer med synet

Du må passe veldig på

Sa hans far og mor

At du ikke går ut i skyfri himmel og så

Den tar deg sola stor

Hold deg heller i skyene

I storm og vind og fokk

Der kan du fare med de store lynene

Og lage torden og rock!

Livsfarlig sol skinner på ei lita stue

 

Snymåkking

Jeg elsker ikke å måke snø; e eeeelska å måkk sny!


Da jeg var gravid, var jeg lettere fysisk utfordret. Det verste med å være fysisk utfordret var ikke at jeg sleit med å gå opp trapper, at jeg lå som et slakt i sofaen eller at jeg ikke fikk til å løpe. Det verste var at jeg ikke kunne måkke sny. 

Ett stk veranda full av sny som kan fløttes på

Når vi kjørte forbi folk som måkka, syns jeg de jobba alt for sakte. Jeg tenkte med meg sjøl "hadd det vørre me så hadd snyskufla forn som en virvelvind, ned, spatak, og woooshj opp i skavla, og det samme igjen i ei føykandes fart". Jeg sa det sikkert til Bøllepappa og, kjenner jeg meg sjøl rett. "De folka som kainn måkk sny veit ikkje kor godt dem har det", tenkte jeg. 

Jeg prøvde også å forklare Bøllepappa hvordan han burde måkke utfor hos oss. Det blei ikke mottatt med takk, noe jeg syns var svært barnslig. 

Nå har det kommet masse sny her i høgget, og det er bare deilig. Nydelig puddersny, sikkert 30 cm på litt over ett døgn. (Måtte slippe Bøllepappa til i dag, kan ikke være for egoistisk med snyen heller ;) )

Lykken er en snyspade og en dunge med sny. 

Der var det jammen en reveunge som dukka opp i snydungen!

Valsen går

Da vi gifta oss var jeg ganske ung, og Bøllepappa var forholdsvis ung. Vi gifta oss på ei strand i havgapet langt mot nord. Jeg hadde på meg bunaden jeg fikk til konfirmasjonen min og var kjempeglad for det, fordi det var ganske kaldt til tross for at det var tidlig i august. 


Som de fleste andre som gifter seg, gjorde også vi en del bryllupsforberedelser. Jeg klipte håret mitt pinnkort og vi fikk sydd en slags folkedrakt til Bøllepappa. Og så var det bryllupvalsen, da. Bøllepappa og jeg var ganske så skeptiske, men vi var villige til å prøve å lære oss da faren min meldte seg frivillig som danselærer. Det viste seg at 1-2-3 ikke var så lett som han skulle ha det til, og at Bøllepappa og jeg passer bedre til sånn saktedansing som egentlig bare er en lang klem.


Den store dagen kom og vi blei via av en trivelig prest. Akkurat under vielsen tok sola et tur fram fra skyene, vinden suste forbi og vi hadde en aldri så liten tåre i øyekroken. Deilig mat blei fortært, fatet med øl blei påbegynt og alle var klare for bryllupvals. Musikken kom på omtrent samtidig som Bøllepappa og jeg sneik oss ut av teltet og ned på stranda. Det endte med at mora og faren min holdt en strålende valsoppvisning for alle. De hadde bare vært skilt i 16 år.

Foto: Min eminente søster
Bøllepappa og jeg i midnattsol

I dag er det søndag og helg, i morgen er fortsatt langt unna

Vi har gått lang tur
Vi har stulla i huset
Vi har måkka snø
Vi har aka
Vi har spist nydelig mat
Vi har kasta nydelig mat på gulvet
Vi har sett på musikkvideoer til vi sovna
Vi har sovet morrakvil i to timer
Vi har fnist
Vi har surra
Vi har bakt skoleboller
Vi har spist skoleboller samtidig som vi spiste middag
Vi har hatt en nydelig helg

Fremmedord 7

Dagens ord er opulent og korpulent.

opulent: rik, som lever i overflod. (Kilde: Store norske leksikon)
korpulent: tykkfallen, fet. (Kilde: Store norske leksikon)

Det er ikke tilfeldig at disse to er valgt sammen, jeg forbinder som regel den ene med den andre, men har ikke helt fått dem på greip før jeg nå fikk det foran meg svart på kvitt. 

En opulent herre

gikk på do i en fei

Han satt på sin gyldne trone

og hang som en sei

"Hva er nå vitsen 

med å være opulent,

når jeg bare renner på do

fordi jeg er så korpulent?"

Foto: Bøllepappa
Brytning

Lyse prikker

Det er lyse prikker i øynene mine

Jeg har et smil om munnen

Sjela mi våkner til og strekker seg,

fyller kroppen fra den ende enden til den andre

Jeg husker plutselig at det er noe som heter solbriller

Men de skal ikke fram enda

Nå skal ho nytes i fulle åndedrag!

I dag hadde jeg årets første solglimt

og det gjorde meg lykkelig :)

Foto: Bøllepappa
Sola på Mehamnfjellet

Av og til (om frosker som ikke skal ut)

Av og til kjenner jeg at jeg har så fryktelig lyst til å SI NOE. 

For eksempel når andre virker som de syns det er vanskelig å bruke tøybleier. 

Når de stiller seg skeptisk til samsoving. 

Når de lurer på hvor lang tid det vil ta før jeg blir sabla lei av å amme.

Av og til har jeg lyst til å åpne munnen når de snakker om hvordan de gjør det med barna sine. 

Da kjenner jeg at det er en liten grønn og rød frosk som sitter inni munnen min og vil si "REBBETTT, samsoving og tøybleie er suuuuupert og perfekt for AAAAALLLEEEE!"

Men så vet jeg at det som er sannheten er at:

Samsoving er perfekt for meg og mitt barn. 

Tøybleie er det eneste saliggjørende for mitt barn. 

Og jeg har overhode ingen problemer med å vaske skitbleier til den store gullmedaljen.

Amminga, det ordner Lillebølla og jeg opp i ilag. 

Så jeg holder kjeft, for jeg har ikke noe med hva de andre syns og hva de andre gjør.

(Og skriver heller et innlegg på bloggen min for å minne meg sjøl på at det er det jeg syns.)

Mmm æ så en liten grønn frosk

Moloen

Jeg gikk på en pitteliten ungdomsskole på et øyvær uti havgapet i Nordland. Skolen var så liten at vi bare var 2 stykker på mitt trinn, og alle vi 4-5 elevene på ungdomsskolen hadde felles klasserom. Øyværet var en ganske forblåst plass, og snøen lå sjelden lenge før den blåste videre. På sin ferd, pleide noe av snøen å legge seg igjen på veiene og bli blåst av vinden til blankpolert is. 

For å komme til den lille skolen måtte jeg over en molo. Moloen var ganske smal og hadde autovern. Heldigvis lå den innenfor enda en molo som var større og lå lenger ut og beskytta mot storhavet. Den smale moloen var likevel ganske værutsatt og jeg utvikla etterhvert et supert triks for å komme meg over den når det var glatt (på den tida var brodder noe veldig gamle damer brukte). 

Siden vinden som regel kom fra sør-vest og blåste litt skrått mot skolen, pleide jeg å kave meg til den mest utsatte sida av moloen og så lot jeg vinden ta meg og fløy avgårde over isen til jeg treiv fatt i den andre sida av moloen. Så var det å kjempe seg tilbake mot vinden og gjenta til jeg hadde kommet meg over.

Om det var storm fikk jeg ikke lov til å gå til skolen fordi faren min var stygt redd for at jeg skulle blåse på havet. Da tok han traktoren (vi hadde ikke bil på øyværet) og så rumla vi avgårde til skolen mens vinden reiv og sleit og rista i hele makkverket av en bråkebøttetraktor.  

Når det blåser, får jeg hjemlengsel.

Holkeføre i Tromsø. Det er ikke helt det samme når ikke vinden uler :)

Ting Jeg Ikke Kan - trøtt oppdatering

Nå har jeg jobba i et par tre uker. Melkeruta går hjem minst en gang i løpet av arbeidsdagen. Og jeg har funnet ut at amming + arbeid = trøtt arbeidstaker. (Spesielt om nevnte arbeidstaker ikke legger seg tidlig nok på kvelden, men i stedet er tungt engasjert i en skikkelig Wordfeudfeide med sin høyst elskede mann). 


Jeg har fått kartlagt noen av tingene jeg ikke kan i løpet av disse ukene, men hva har jeg gjort med saken?


De der nøkkelbryterne har jeg slengt alt jeg kan finne av tålmodighet etter, og det har hjulpet litt. (Du kan likevel fortsatt finne meg ved en dør med dørhandtaket i handa mens jeg diskret prøver å hive min smukke kropp mot det gjenstridige treverket.)


Jeg driver stadig og beundrer alle de flotte tegningene som mange blåggere lager. I dag slo tanken meg langt inn i min ammetrøtte jegerheltvåkenaltsåhjerne at jeg kunne ta inspirasjon fra dem og jobbe litt med mine manglende tegneevner. Øvelse gjør tross alt mester. Ryktet hos Demie er at noen av de her mer seriøse tegnerne holder på med en utfordring om å tegne paraply denne helga. En heftig hjernestorm seinere, og vips, så hadde jeg tegna en paraply. Tadaaaa. Barnebokillustratør neste!

Litt seriøs hjernestorm gir en ganske så virkelighetsnær paraply, syns nå jeg ;)
(Hva kan en paraply beskytte mot? Det viste seg å være mye rart.)

Kommentarene deres om nøkkelbryterne var ubetalelige, og jeg har humra mye av dem denne uka langt inne i tåkehjernen min. Muss til dere alle sammen og ha en nydelig helg!

Åpne dører (andre del i Ting Jeg Ikke Kan)

Jeg sliter litt med å åpne dører. Ikke alle typer dører, da. Jeg sliter med å åpne dører med nøkkelbrytere. Jeg trykker og trykker, river og sliter i døra, men de går ikke opp. Så kommer en tilfeldig forbipasserende og trykker kjekk som bare det, og så går døra opp sånn helt automagisk. Og da må jeg bare late som om jeg sto der og tenkte litt for meg sjøl helt i min egen verden (la la la) så ikke de trur (skjønner) at jeg er helt på bærtur. Og luske etter dem mens døra fortsatt er åpen.

En skummel nøkkelbryter

Et triks jeg har utvikla er å heller bruke vrideren på låsen, og det fungerte lenge ganske greitt.

Den litt mer vennligsinnede låsvrideren ses nederst.

Helt til en dag jeg gikk på rekvisitalageret på jobb. Jeg låste meg inn, romsterte litt rundt på leiting etter det jeg skulle ha, og alt gikk bra så langt. Men så skulle jeg ut derfra igjen. Det gikk ikke like bra. 


Jeg vrei om på den der låsvrideren, og døra gikk ikke opp. Jeg vrei om, tok i dørhandtaket og ingenting skjedde. Tilslutt sto jeg nærmest og hoppa på dørhandtaket og slengte meg mot døra i tilfelle den bare var litt vrang. Alt til ingen nytte. 


Jeg tenkte meg om febrilsk, fant fram mobiltelefonen for å ringe etter hjelp og så opp. Hva skimter jeg i øyekroken? En nøkkelbryter. En sånn jeg ikke får til å fungere. Kremt. Det var visst bare å trykke på den, så gled døra opp som om ingenting var skjedd. Hurra.

Det skulle bare mangle!

Når maten i kantina er god

Når de på post i butikk er blide og glade

Når noen slipper deg fram sjøl om det er du som har vikeplikt

Når mannen i huset kommer hjem med blomster

er det fort gjort å si: "Det skulle bare mangle!"

(Siden jeg ikke får blomster så ofte)
Hestehov (Tussilago farfara) som jeg så
i helga helt forfrosset.

Men:

De i kantina må ikke lage god mat, sjøl om det er akkurat det de gjør.

I post i butikk kan de være så sure som bare det og likevel gi deg pakken du skal hente.

Du kan ende opp å stå i en evighet i kø når det er noen som venter hjemme.

Og det kan hende det blir nye ti år til neste gang mannen min gir meg blomster.

Så da skulle det bare mangle at jeg sier: "Tusen takk skal du ha, så fint!" i stedet 

(og håper jeg snart får blomster igjen - kanskje om bare fem år?)

En småbarnsmors skriveregler

Jeg har alltid hatt lyst til å skrive, men i mange år satt det ganske langt inne. Jeg har utallige svært lekre og akk så tomme notatbøker. Siden jeg ikke klarte å skrive, har jeg har lest bøker om det å skrive uten at det hjalp noe nevneverdig. I bøkene pleier det å være forholdsvis absolutte skriveregler, og det er så fryktelig vanskelig å skulle følge reglene til andre. Derfor tenkte jeg at jeg heller kunne lage mine egne regler.


1. Skriv
Hvis jeg ikke skriver, blir ingenting skrevet. 


2. Skriv fordi du vil, ikke fordi du må
Forventningspress er slitsomme greier og skriving skal være kos.


3. Legg det fra deg
Jeg har tross alt en unge jeg skal leke med og kose med og gi mat og musse på. I tillegg ser ting ofte annerledes ut etter litt modning.


4. Ring en venn
Det er nyttig å se det jeg har skrevet gjennom noen andres øyne, men det må være en venn som kan komme med konstruktiv kritikk (for eksempel Bøllepappa).


5. Er det så nøye?  

Gramatikk er fine greier, men om det er til hinder for skrivinga så må det rett ut vinduet, det er det vi har ordretting til. Og om det som er skrevet ikke er helt perfekt så går ikke jorda under. 

6. Noter ned 

Ha alltid med notatbok og noter ned ideer etter hvert som de dukker opp. Dette punktet er jeg skikkelig søppel på, med andre ord kan jeg bare bli bedre.

Er det noe jeg har glemt nå, og har du noen skriveregler?

(Neida, det her er ikke konstruert motiv i det hele tatt)
Sånn skal det gjøres, notatboka og pennen med overalt

Trusetrollreprise

I anledning utfordringa til Lise for uke 5, drar jeg fram litt eventyr. Eventyret er for folk og fe i alle aldre.


Trusetrollet bor her hos oss en eller annen plass, men vi vet ikke helt hvor. Ho fløtta inn her i Bøllehuset en dag for noen år tilbake og virker som ho trives hos oss. 


I jula 2011 skrev jeg et eventyr om trusetrollet Mamelukk, leste det inn og la det her på blåggen som en føljetong i 4 deler. 


Her er hele eventyret samla. Totalt tar det ca. 15 min å høre historien med min eminente fortellerstemme. Du kan også lese historien sjøl eller sammen med meg, den finner du lenger ned på sida.


Kos deg med litt jul i februar!


Trusetrollet Mamelukk vaser seg inn i et vaskeekte juleeventyr


Trusetrollet Mamelukk vaser seg inn i et vaskeekte juleeventyr -Kapittel 1 by Mekkeme




Trusetrollet Mamelukk vaser seg inn i et vaskeekte juleeventyr - Kapittel 2 by Mekkeme



Trusetrollet Mamelukk vaser seg inn i et vaskeekte juleeventyr - Kapittel 3 by Mekkeme



Trusetrollet Mamelukk vaser seg inn i et vaskeekte juleeventyr - Kapittel 4 by Mekkeme




Kapittel 1 Mamelukk går seg på en nisse
Mamelukk gikk oppover i lia mens ho sparka litt i snøen her og der. Ho var skrekkelig sur, regelrett moillsur. Livet er for kjipt, tenkte ho med seg sjøl. Jul er en tid for et trusetroll å ha det artig, ikke for å drive og gjemme seg konstant i et hus tettpakka med folk. I går kveld, på lillejulaften, hadde det kommet drøssevis av folk til huset der ho bodde, og i dag hadde det vært så mye styr og ståk at ho blei reint tussete i hodet. Da ho ikke klarte mer, heiv ho på seg ytterklærne og smatt ut døra så snart det lot seg gjøre.

Mamelukk trampa litt ekstra der ho gikk, akkurat her hadde ho aldri vært før. Ho gikk mellom trær, rundt tuer og over lynghauer mens ho vassa i snø. Mamelukk hadde blikket stivt framfor seg og var så langt inne i sine egne tanker at ho ikke så smånissen før ho gikk like på han. 


"Hei, sjå de førr, din tulling" ropte nissen biskt og dytta til Mamelukk så ho datt på rumpa rett ned i snøen. 
"Uææ, ka i all verden, koffør står du mett i veien førr me, då? Dessuten så heit e ikkje tulling, e heit Mamelukk!” Mamelukk kava litt før ho klarte å komme seg opp til slutt. 
Nissen prøvde ikke en gang å hjelpe ho opp, men sto bare der og trippa og skulle forbi. Han var helt vill i blikket. 
”Ka du styra med? Koffør e du så stressa?” spurte Mamelukk, mens ho børsta snøen av seg som best ho kunne.
”Har du ikkje fådd det mæ de? Det e kriiiise. Det kjæm nok ikkje en einaste julegave hit fra Harerugsletta. Fatta du ka det betyr? Då får vi ikkje julegava derfra og heller ikkje den deilige julematen dem laga! Å herlighet, jula bi fullstendig drukna i elendighet!” Nissen gikk mer og mer i fistel jo mer han prata. 
”Harerugsletta? Kor e det?” Mamelukk skjønte ikke blåbæra av bablinga nissen holdt på med.
”Det e vel ikkje nøye kor Harerugsletta e. Skjønna du ikkje, e får ikkje julegaven fra ho mammmmaaaaa”. Nissen ga seg ende over begynte å hulke.
Mamelukk klappa han litt på ryggen og smått om senn slutta han å skrike, og sto bare og snufsa og gned seg i øynene. 
”Slapp av, det her ska vi finn ut av, veit du” Mamelukk håpa at ho snakka sant. ”Kom og sett de ned ilag med me på den her tua, og så fortell du me heile historia så e skjønna ka det e som har skjedd”.

Kapittel 2 Nils forteller om elendigheten
Nissen, som viste seg å hete Nils, fortalte om hva som hadde skjedd i en heidundrende fart. Ordene rausa ut av munnen på han hulter til bulter, og Mamelukk satt bare og hørte på og måpa med stor munn. Da Nils hadde fortalt ferdig, måtte ho summe seg litt. 


Så sa ho:
"La me sjå om e har skjønna rett. Du og masse andre nissa og vetta og tussa og huldre bor på ei myr som heit Stjernestarrmyra som ligg like borti høgget her." 
Nissen nikka.


"Koffør har e ikkje sedd nån av dokker før, e har bodd rett attmed her i fleire år no?" sa Mamelukk.
"Vi bruka ikkje akkurat å reklamer førr at vi e her. Ka du trur som skjer om vi blir opptaga av folk og drøssevis av forskera fra universitetet kjæm rennandes hit og trampa rundt? Folk e rar, og forskera e nån ordentlige tullinga" sa Nils
"E har tenkt samme tanken sjøl, ska e sei de. Åkei, så ka e det her med julegava?" sa Mamelukk.


Nils holdt på å begynne å grine igjen.
”Du skjønna det,” sa han gråtkvalt, ”at vi berre har ett troll som bor her i lag med oss på Stjernestarrmyra, og han e et småtroll som heit Pjesk. Førr ei stund sia blei han fullstendig overbevist om at han e et svært brutroll. Han e nok litt koko.” Nils pekte på hodet sitt og plystra og kasta ut armene. ”Han Pjesk har fløtta inn under brua vårres, og der sett han og ula og akka og styra og skrem bort alle, og ingen tørr å engang nærm se brua.”


”Ehh, kan dokker ikkje berre sleng en trestokk over elva litt lenger ned, og gå over den?” sa Mamelukk, fornøyd for at ho hadde funnet en grei løsning på sakene.
”Det går selvfølgelig ikkje an! Brua e ikkje ei vanlig bru, den e magisk og når vi går over den, kjæm vi tel Harerugsletta som ligg langt borte i Finnmark. Det e der mor mi bor” sa Nils.
”Ei magisk bru, dokker har altså mykje greier her som e aldri har vært borti før”, sa Mamelukk. Ho rista litt på hodet for å få alle de nye tingene til å falle på plass.


Nils blei med ett stille og Mamelukk kunne se at han tenkte så det knaka. 


”Berre kom med det, du,” sa Mamelukk.
”Nei, e tenkt berre. Du e jo et småtroll, og Pjesk e et småtroll. Kanskje han tar tel vett om han ser de og skjønna at han ikkje e nokka brutroll?” Nils begynte å få litt håp i stemmen.


Mamelukk sukka, ho hadde lukta lunta men håpa at det ikke var det her han ville.
”E syns han der Pjesk høres ut som en ordentlig kommslursk, men vi må vel prøv alt.” Ho gleda seg ikke til det her i det hele tatt. Ho var ekspert på gjemme seg, ikke å styre med noe sjølerklært brutroll.


Ho reiste seg, og tenkte med seg sjøl at det var bedre å bare få det unnagjort med det samme. Det siste av dagslyset var snart på vei ned i sør. Det var bare få timer igjen til det var jul, og det blei visst ikke jul for Nils uten julegave og julemat fra mora hans. 


”Kom igjen, Nils, så går vi og slår av en prat med den herrande Pjesk”. 

Kapittel 3 Pjesk, et plagsomt troll
Brua var ikke langt unna, så det gikk mye fortere å gå dit enn Mamelukk hadde lyst til at det skulle. Til å være en magisk bru, var den ikke mye å se på. Det var en ganske liten og ganske gammel bru av stein, og deler av den hadde ramla ned i elva. Da de var nesten et steinkast unna, stoppa Nils opp. 


”E tørr ikkje å gå nærmar, e syns han Pjesk e så grusomt skummel” sa Nils


Mamelukk rista på hodet og gikk videre mot brua. Da ho nærma seg, begynte det et forferdelig styr fra under brua. 
”Kem det e så våga se hit? Se tel å snask de vekk, det her e mi bru! Uhhhuuuuuu, plagsomme vesen, du må berre ikkje tru at du skal få gå på brua mi, da kjæm e fram og da skal se at du kjæm tel å angre bittert i alle dine daga på at du terga på de et bruuuuutrolll”. Pjesk satt under brua og gaula det han var god for, og lyden av stemmen hans knirka seg ned gjennom ryggraden til Mamelukk.


Hva i all videste verden er dette for slags tulling som sitter der og roper, tenkte Mamelukk med seg sjøl. Ho lista seg ned mot elva og bortover til elvekanten under brua der lyden kom fra. Da ho kom så nær at ho kunne skimte et bustete hode, sa ho så freidig ho klarte:
”Hei, e du og et troll?”
”Huuuu, berre pass de du, lille småtass, no e du farlig nær et brutroll, det kan gå de alvorlig ille!” sa Pjesk.
”Ja, kom berre du, det hadde vørre fint å se et ekte brutroll. Sjøl e e no et lite småtroll, og det e lenge sia sist e har sedd et anna troll, ska e sei de.” sa Mamelukk. Ho håpa Nils ikke hadde skrøna om at Pjesk var et småtroll, for da var ho skikkelig ille ute. 
Pjesk reiste seg og kom mot ho. Først kjente ho lukta av han, så så ho nesa hans, og så ei stund etter, kom resten av hodet og kroppen hans fram fra brua. 


”Ka du gjær her, lille spjæling? Ei du ikkje vett i skolten? Skjønna du ikkje at du ikkje ska kims av et svært brutroll?” Pjesk buldra det han kunne.


Mamelukk studerte det lille trollet som hadde skremt alle på myra så grundig, og så fikk ho en genial ide. Heldigvis var det fortsatt litt dagslys igjen, og siden det var en stille elv, kunne ho se speilbildet sitt i vannet. Ho så på Pjesk.
”Kom bort hit, om du tør, så skal vi se kem av oss som er stor og kem av oss som er små!”


Med et brøl kom Pjesk susandes mot ho, med utstrakte armer som om han skulle til å hive seg over ho. Så fikk han øye på seg sjøl i vannet, rett ved siden av Mamelukk, og stoppa så brått opp at han gynga der han sto. Mamelukk slapp pusten ho ikke hadde merka at ho hadde holdt.


”E du og et brutroll? E du kommen for å stjel brua mi? Men du e jo så liten?” Pjesk var helt forfjamsa.


”Du ser vel at e e et småtroll, og det e jo du og!” Nå begynte Mamelukk å bli nesten eplekjekk.
Pjesk så fra Mamelukk til speilbildet og tilbake, og vaia med hele kroppen. ”Uæææææ, det e ikkje sant” ropte han mens han vifta med armene over hodet, og så la han på skogen i en enorm fart.


Kapittel 4 Julefest på Stjernestarrmyra
Ikke før var Pjesk sprunget avgårde, så kom Nils fykende fram fra treet han hadde gjemt seg bak. Han hoppa av glede og jubla.
”No kan e fær tel Harerugsletta og hent julegave og julemat og få juleklem hos ho mamma!” 
Så for han over brua og forsvant med et plåpp.


Mamelukk smilte for seg sjøl og rista på hodet. Nils gikk visst i fistel enten han var trist eller blid.


Ikke lenge etter kom Nils tilbake med armene fulle av pakker og mat og med et strålende smil fra øre til øre. Han dro med seg Mamelukk hjem til Stjernestarrmyra, og snart spredte ryktet seg om at det gikk an å gå over brua igjen. Det ble et yrende liv i landsbyen, og sammen laga de til et stort julekalas med langbord og lys i lykter. Det bugnet av deilig julemat av alle slag, og de sang julesanger og skravla i timesvis. 


Mamelukk hadde tidenes triveligste julaften, og fikk seg mange nye og flotte venner, og det syns ho var den beste julegaven ho kunne fått. Da det lei utover natta, begynte det å bli tid for å komme seg hjem. Ho takka for maten og for laget, og alle som en takka Mamelukk for at ho hadde prata Pjesk til rette.


Sliten og lykkelig gikk Mamelukk hjem i den stille julenatta. I huset var alt mørkt, og Mamelukk lurte seg inn gjennom den skjulte luka ho hadde laga seg sånn i tilfelle musefelle. Alle folkene i huset lå og sov, og ho gikk inn i stua og beundra juletreet som var så fint pynta. Under treet lå det fortsatt en pakke. Det var da underlig tenkte ho. Husfolket pleier ikke å være lessene på å åpne pakker på julaften. Ho plukka den opp for å undersøke. På lappen sto det:
Til: Mamelukk
Fra: Julenissen
PS: Tusen takk for hjelpa i dag!


Mamelukk åpna pakken forsiktig, og inni lå en liten ryggsekk og et par ski som passa ho perfekt. Ho heiv skiene på og tok en rask runde rundt stua, bare sånn for å teste. For en fantastisk julaften!


Og snipp snapp snute, så var eventyret om Mamelukk ute for denne gang.

Julegaven som venta på Mamelukk

Fremmedord 6

Dagens ord er malapropos


malapropos: dårlig anbrakt, ubeleilig, i utide; som ikke har sammenheng med den saken det er snakk om (Kilde: Store norske leksikon)


Bruk:
I kirka (for eksempel til presten under vielsen): Syns du ikke det var litt malapropos med flatulens på det nåværende tidspunkt?


I lunsjen (når noen prater om skikkelig kjedelige ting): Malapropos; spiller du Wordfeud?


I bursdagsselskap (når ungene er stappa full av sukker og spinnville): Barn, dette er svært malapropos oppførsel!

Foto: Bøllemamma
Bak enhver molo skjuler det seg et fjell

Skywatch Friday

Perspektiv

Bøllemamma:

Gå ut av døra med stivt smil om munnen

Separasjonsangst (ugga bugga)

Prøve å nyte den varme teen på jobb

Bare være voksen

Pling-pling: "Kom no"

Melkeruta går hjemover

Pupp og muss og avgårde igjen

Teste konsentrasjonen

Og så

Mammahjertet hopper og danser

Arbeidsdagen er endelig over

Skjønn jente i armkroken

Foto: Bøllepappa
Lillebølla nyter livet

Lillebølla:

Så trist mamma drar, hadet!

Lange lurer

Lange turer

Ake og base

Sitte og se på frossen elv

Spise nughatti

Spise snø

Kjappe mammabesøk

Herje og kose med pappa

Høre musikk og danse

Hurra, der er du igjen, mamma!