Tuesday, October 30, 2012

Hvorfor skjønte jeg det ikke før?

Jeg er en sånn som går og filosoferer over ting. Jeg syns innimellom det kan være kjempevanskelig å ha en klar og sterk mening om ting. Som regel har jeg behov for å vurdere argumentene på den ene siden, og så på den andre siden, før jeg gjør meg opp en form for mening. I løpet av den tida har de fleste andre tatt en avgjørelse og gått videre for lengst. Nå skal det sies at når jeg først har bestemt meg, så kan jeg være innmari bestemt. Da står det noen ganger så tindrende klart for meg, at jeg ikke skjønner hvorfor  alle andre (inkludert mitt tidligere undrende jeg) ikke syns det er like innlysende søm jeg gjør. 

Siden jeg er utdannet botaniker, er jeg innmari god til å dissekere (også kalt destruere) planter. Jeg har aldri skjønt poenget med stueplanter, de kommer som regel hit for å dø. Avkutta blomster er også helt bortkasta etter mitt hode; hvorfor ha planter i huset som i essens allerede er døde? Så gikk det et 500 kW lys opp for meg i vår - jeg kan jo dyrke min egen mat! 

Som alltid satte jeg i gang med prosjektet med hud og hår, og mer eller mindre hals over hode. Huset og verandaen bugnet av planter, og hagen gikk gjennom en liten forvandling, fra for det meste plen, til en faktisk hage. Det var en mørk sommer her i huset, ikke bare på grunn av at sola stort sett ikke kom fram, men også fordi vinduene i stua som får mest lys var stappfulle av tomatplanter. 



Midt oppi all denne såinga, pottinga og vanninga, gikk jeg og så meg rundt, og skjønte ikke for mitt bare liv hvorfor ikke alle andre gjorde det samme (og hvorfor jeg ikke hadde gjort det før sjøl). Jeg så jo at det var en del jobb, så til en viss grad skjønte jeg det. I juni og juli hadde jeg skikkelig dilla på rabarbra. Jeg laga saft og syltetøy, og har en fryserskuff full av oppkutta stilker. Vi planta rabarbra i hagen vår i år, og den blir ikke klar til å høstes fra før tidligst neste år. Likevel høsta vi et hav av rabarbra fordi så mange sa (joda, jeg var litt frampå og hinta hardt der jeg kunne) "ta vår, vi bruker det ikke allikevel". Jeg skjønner ikke hvorfor folk ikke bruker rabarbraen sin (om de ikke har urinsyregikt, de to tingene funker visst ikke så godt i lag), den er jo så himla god! Nå skal det sies at jeg ikke hadde spist rabarbra siden jeg var unge, så fram til i år var jeg blant de mange som lar rabarbraen suse. 

Tanken om å dyrke planter som kan spises dukka ikke opp uten videre. Sakte men sikkert har vi som familie fått et ønske om å spise mest mulig mat som lages fra grunnen av. Vi vil ha minst mulig sprøytemidler i maten vår, og den skal være lokalprodusert i størst mulig grad. Dette har vi brukt en del år å komme fram til, og nå som det endelig står klart for meg, syns jeg det er litt vanskelig å ikke kaste meg inn i det med hud og hår. En av de tingene som stopper meg er logikken med at det å spise lokal økologisk mat kan være en vel stor utfordring i Tromsø. Da måtte jeg hatt en flåte med fryseskap som jeg ville brukt dag og natt hele sommeren med å fylle.

Nå har jeg begynt å planlegge neste års høsting, og alle syltetøyglass må spares på. Neste år har jeg nemlig tenkt å plukke nesle, lage løvetannsaft og geitramssaft, og så mye som mulig av det jeg kan finne av spiselig ute i naturen skal høstes og spises. Og jeg regner med at jeg kommer til å gå og lure på hvorfor ikke alle andre gjør det samme, og ikke minst, hvorfor gjorde jeg ikke dette før?

Tuesday, October 16, 2012

Globetråtting og Sesamsnæks

På teseremoni
Avslappa turist
På en av reisene vi tok mellom Australia og Norge da jeg var barn, stoppa vi i Tokyo i to dager. Dette var tidlig på 80-tallet, og ei lita storøyd jente med kobberrødt hår var ganske uvanlig der. 

Tokyo var en fantastisk opplevelse, og luktene og smakene var annerledes enn alt annet jeg hadde opplevd. Vi var på teseremoni, vi så Hello Kitty figurer, vi så et brudepar der bruden var kledd i kimono (jeg blei veldig fasinert), og vi var på turistplasser sammen med masser av japanske turister (som tok bilde av oss). 

I Japan smakte jeg for første gang (som jeg kan huske) sesamfrø, og det er fortsatt slik at hver gang jeg spiser sesam, tenker jeg på Tokyo. Det var forresten flere typer restauranter på hotellet vi bodde på, både japanske og kinesiske. Vi ungene insisterte på å spise på den kinesiske, ingen sushi på oss, næhei.



Sesamsnæks

Du trenger:
8 dl sesamfrø
5 ss honning
4-5 ss sukker

Varm honning og sukker på middels varme i ei stekepanne til det har blanda seg godt sammen og sukkeret har gått i oppløsning. 
Ha i sesamfrøene og bland godt. 
Stek i 5-10 min mens du rører godt rundt hele tida. Det er ferdig når sesamfrøene er gyldne. 
Spre tynt på et bakepapir. For å få dem mest mulig flate, funker det supert å legge over et annet bakepapir og kjevle ut sesamsnæksen mellom de to papirene. 
Del opp i passe biter mens det fortsatt er varmt. 
Oppbevares i en tett beholder i kjøleskapet. 

Sesamsnæks
PS: Om du avskyr honning, kan du kanskje prøve å erstatte det med sirup.

Saturday, October 13, 2012

Glimt fra livet til en så til de grader vellykka mamma

I dag har jeg hatt en fin dag. 

1. Siden jeg fortsatt nattammer min datter på ca. 1,5 år, sov ho til klokka var halv ni, og dermed sov jeg i 9 timer i natt (hurra!).
2. Da vi hadde spist frokost dro jeg til byen sammen med en annen småbarnsmamma og sjåppa klær, mens mini var ute og surra sammen med faren sin.
3. Til tross for planer om å rydde og vaske et skittent og rotete hus, tilbragte jeg ettermiddagen med å åpne pistasjenøtter for jenta mi mens vi så på en tegnefilm. 
4. Den deilige middagen vår besto av vossakorv, potetmos fra pose og ketsjup, og tok totalt 7 minutter å lage. 
5. I kveld åpna jeg flere pistasjenøtter, var badevakt, blei klisjblaut og fikk masse klemmer.
6. I stedet for å rydde og vaske nå etter leggetid, har jeg drukket eventyrbrus og sett på tv. Rotet og skiten forsvinner nemlig når man snur ryggen til.


Vossakorv og potetmos, godt å legge seg litt ekstra i selen som vellykka mamma på en lørdag.

Forresten, noen som kan forklare meg hva en vellykka mamma er/gjør sånn egentlig?

Wednesday, October 10, 2012

En surrealistisk opplevelse og koffeinfri te

Bok og te hos Tante Ingers tehus
I forrige uke var min skjønne datter og jeg på bytur. Tiden fram til hun sovna ble tilbragt i konstant bevegelse (ho før, jeg etter), men på et visst punkt sovna ho og sov i hele 3 timer. 

Mens ho sov, tok jeg meg en tur til Tante Ingers tehus nord i Tromsø, i den eldste delen av byen. Der satt jeg helt stille og fredelig og leste en bok mens jeg drakk en god kopp te. Jeg kan ikke huske sist det skjedde, og det var en opplevelse av de helt sjeldne (som mora mi ville sagt).

Jeg lærte noe helt nytt og fantastisk av Inger. Jeg liker nemlig ikke å drikke te med koffein i (litt rart siden jeg er så glad i cola zero, men man kan ikke være konsekvent på alt mulig rart heller, da). Da jeg spurte etter koffeinfri te, sa ho at ho kunne lage alle teene sine med redusert innhold av koffein. "Hæ?" sa jeg og så ut som et stort spørsmålstegn.


Tante Ingers koffeinfrie te

Du trenger:
Svart te eller grønn te
Vann

Ha teen i ønsket redskap for å trekke den, for eksempel et filter eller en teklype eller bruk en tepose (funker krute godt det og). 
Kok opp vannet. 
Svart te skal trekkes med kokende varmt vann, mens grønn te blir best ved 75 grader (la vannet avkjøle seg litt før du har i teen). 
Ha teen i en kopp, og tilsett varmt vannet. La det trekke i 25 sekunder. 
Hell ut vannet, og ha nytt varmt vann over teen. 
I følge tante Inger har du nå helt ut ca. 70 % av koffeinet i teen. Kult, ikke sant?



Thursday, October 4, 2012

Nytenkning - Eltefrie brød (som lages i en fei)

Jeg er en rastløs dame. Mannen min irriterer seg grønn over at jeg er ute av stand til å bare sitte stille og se på film. Jeg ser gjerne film, men jeg må alltid gjøre noe samtidig. Jeg hekler, løser sudoku, spiller wordfeud (fortsatt helt med på den, ja), og noen gang leser jeg til og med i en bok. Sånn sett kan man strengt tatt si at jeg ikke ser film, jeg hører den. 

Dagen etter kvinnedagen i år knakk jeg en av armene mine. Det tok tid før den blei bra igjen, og i begynnelsen holdt jeg på å forgå av rastløshet. Ikke kunne jeg sy, ikke kunne jeg hekle, og etter hvert hadde jeg slitt ut den andre armen, så ikke kunne jeg skrive heller. Ute av stand til å sitte rolig begynte jeg å så frø. Jeg sådde basilikum og månedsjordbær og oregano. Jeg pusla og stelte med frøplantene og ble lykkelig av å holde på med planter og jord. Etter hvert skjønte jeg at jeg kunne kjøpe ferdige spiselige planter og så var det gjort. Stua vår har vært ganske mørk i sommer, for vinduene var stappa fulle av planter som stjal all sola som dukka opp. Hele huset lukta tomatplanter og urter. Verandaen har blitt prega av jord, lecakuler, vann, minidrivhus i flertall (ok, det var bare to, men flertall høres kulere ut) og mengder med planter.  

Samtidig begynte jeg å lage stadig mer mat. Jeg har alltid vært glad i å lage mat, men siden mars har jeg laga massevis av mat. Og kjøpt matbøker som jeg prøver å få lest. Siden jeg fortsatt er ute av stand til å følge en eneste oppskrift, har jeg laga en del egne saker. Opprinnelig tenkte jeg at jeg skulle lage en egen matblogg, men Mekkeme er plassen for meg.  

Jeg leser en del matblogger, og det virker som om eltefrie brød er i vinden til stadighet. De skal stå over natta, heve lenge, og blir visstnok veldig gode. Jeg vet ikke, for jeg har ikke helt tålmodighet til å teste det. For noen år siden fikk jeg en oppskrift av svigerinna mi på nettopp eltefrie brød som het Astrids gode brød som er ferdige i en fei. Med tid og gjenbruk har de blitt forvandla til Jumbobrød. 

Jumbobrød

Jumbobrød 


Denne oppskrifta skiller seg ut ved å være tidenes kjappeste brød å lage. Fra du begynner til det er ferdig i ovnen tar det ca. 1,75 - 2 timer. Jeg overdriver ikke.

Brødet fyller en hel langpanne, omtrent som foccacia, og jeg pleier å dele det opp i firkanter og hive i fryseren. Jeg lager den glutenfri med 1 pakke Semper fiber og resten Semper mix, men den kan så klart lages med glutenfullt mel (AKA hvetemel og sånt) om du er på glutenfull diett. 

Du trenger:
26 dl mel
11 dl vann
4 ss honning
4 ss rosmarin (helst fersk for den smaker så innmari mye bedre enn tørka og du får den for en billig penge på Prix. Potter du den om med det samme og gir den en skvett vann i ny og ne så har du til mange runder med jumbobrød)
50 g fersk gjær (ikke vær redd for den ferske gjæra, det her skal vi få til)
200 g valnøtter
0,75 dl olivenolje
1 ts salt (jeg liker lite salt, ha i mer om du ikke er så vanskelig som meg)

Hakk nøttene, klipp rosmarinbladene fint og ha i en stor bolle sammen med salt og mel og bland godt. 
Del gjæren litt opp med fingrene og ha i en liten kopp.  Ha honningen i sammen med gjæren og rør litt rundt. 
Mens du nå måler opp lunka vann (ca. 37 grader eller like varmt som fingeren din, ikke varmere), vil honningen og gjæren bli til væske og honningen får gjæren til å begynne gjæringsprosessen (funker med sukker og). 
Bland vannet, honninggjæren, melet og olja sammen
Ikke elt deigen, bare snu ingrediensene inn i hverandre nok til at alt har blanda seg. Deigen skal være ganske rennende. 

Hev i 1 time. Litt før hevetida er over settes ovnen på 250 grader. Så smører du deigen utover i en langpanne kledd i bakepapir. 
Ikke styr mer med deigen enn du må for å få den spredd over det meste av panna. 

Stek jumbobrødet i 10 minutter på 250 grader i midten av ovnen. Når de 10 minuttene er over, skrur du av ovnen og lar brødet stå i 15 minutter til før du åpner ovnen og tar det ut.